En håndbok i farlig gods-logistikk / Klasser av farlig gods

4A er en FN-emballasjekode som beskriver en kasse av stål. Denne emballasjen for farlig gods er utviklet for spesielt krevende bruksområder der det stilles krav til mekanisk belastbarhet og tetthet. 4A-kasser brukes vanligvis til transport av enkeltstående, defekte batterier og må være testet og merket i henhold til kravene i FN-godkjenningen.

4H er FN-merket for kasser eller beholdere av plast. Disse emballasjene er lette, korrosjonsbestandige og kan brukes til mange formål. De benyttes til transport av mindre kritiske litiumbatterier eller annet farlig gods der lav vekt og kjemisk motstandsevne er avgjørende. Også disse må oppfylle kravene i FNs typegodkjenning

50A er en emballasjekode definert av FN for stålemballasje i storformat. Denne typen emballasje brukes til transport av større mengder farlig gods, særlig når det stilles høye mekaniske krav. Innenfor batterilogistikk brukes 50A-beholdere ofte til transport av skadede eller kritiske litiumbatterier. De må være godkjent i henhold til ADR og verifisert gjennom en typeprøving.

UN-kode 50H betegner storemballasje av plast. Den brukes til farlig gods når det er behov for en kjemisk beständig, men lettere emballasjeløsning. 50H-emballasje egner seg for ulike typer farlig gods, også for litiumbatterier, forutsatt at det ikke stilles ekstreme mekaniske krav. Som all UN-emballasje er den underlagt typegodkjenning og godkjenningsplikt.

I henhold til forordningen om avfallsfortegnelsen (AVV) brukes et avfallskodenummer til klassifisering av avfall. Nummeret består av tre sifferpar.

Når det gjelder litium-ion-batterier som avfall, har LogBATT GmbH tillatelse i henhold til § 54 i KrWG – under kodenumrene 16 06 05 «andre batterier og akkumulatorer» (f.eks. litium-ion-batterier) og 16 01 21 «farlig avfall» batterier – til avfallshåndtering.

Denne forskriften er også kjent som «Den europeiske konvensjonen om internasjonal transport av farlig gods på vei». ADR (Agreement concerning the International Carriage of Dangerous Goods by Road) regulerer transport av farlig gods. Dette omfatter blant annet klassifisering av farlig gods, merking og dokumentasjon av transport av farlig gods, konstruksjons- og kontrollforskrifter for containere samt transport på ulike transportveier.

I tillegg regulerer ADR også kravene til personer som er involvert i transporten. Det er for eksempel fastsatt at sjåføren i mange tilfeller må ha et ADR-sertifikat (førerkort for farlig gods).

ADR gjelder i over 50 stater. Per i dag (2025) er disse: Albania, Andorra, Aserbajdsjan, Hviterussland, Belgia, Bosnia-Hercegovina, Bulgaria, Danmark, Tyskland, Estland, Finland, Frankrike, Georgia, Hellas, Irland, Island, Italia, Kasakhstan, Kroatia, Latvia, Liechtenstein, Litauen, Luxembourg, Malta, Marokko, Nord-Makedonia, Montenegro, Nederland, Nigeria, Norge, Østerrike, Polen, Portugal, Moldova, Romania, Den russiske føderasjonen, San Marino, Sverige, Sveits, Serbia, Slovakia, Slovenia, Spania, Tadsjikistan, Tyrkia, Tunisia, Tsjekkia, Ukraina, Ungarn, Usbekistan, Storbritannia og Kypros.

Et akkumulator er et oppladbart batteri. Akkumulatoren (også forkortet til «akk») fungerer etter et elektrokjemisk prinsipp. Under ladingen omdannes elektrisk energi til kjemisk energi og lagres på denne måten. Under utladingen hentes energien ut på en reversibel måte.

Et batteri består vanligvis av flere sekundærceller, det vil si oppladbare lagringsceller. Cellene kobles enten i serie eller parallelt. Tilsvarende kan man også realisere koblingsvarianter som består av en kombinasjon av parallell- og seriekoblinger. På denne måten kan energikapasiteten til hele batteriet økes. I motsetning til sekundærceller er primærceller ikke oppladbare.

Ofte kalles en akkumulator også for batteri. I daglig tale brukes begrepet batteri om enkeltstående eller sammenkoblede primær- eller sekundærceller. Dette gjenspeiles også på engelsk, hvor en akkumulator vanligvis kalles «(Rechargeable) Battery».

Vanlige batterier:

• Blyakkumulator
• Litium-ion-batteri
• Litium-polymer-batteri

Når det gjelder batterier, utgjør anoden plusspolen.

I litium-ion-batterier består anoden vanligvis av en tynn kobberfolie. På denne folien påføres ulike kjemiske sammensetninger. For tiden brukes hovedsakelig kombinasjoner av nikkel-mangan-kobolt (NMC), nikkel-aluminium-kobolt (NCA) og jernfosfat (LFP). I økende grad brukes også såkalte blandinger, for eksempel NCMA (nikkel-mangan-kobolt-aluminium). De ulike sammensetningene kalles også cellekjemier og er avgjørende for egenskapene til cellen og dermed også for hele batteriet.

Anodematerialet er en av de viktigste komponentene i et batteri og befinner seg på anodesiden (den negative elektroden). I litium-ion-batterier består anodematerialet ofte av grafitt. Det spiller en viktig rolle i lagring og frigjøring av elektrisk energi under batteriets lade- og utladingsprosess. Utviklingen av effektive anodematerialer er avgjørende for batterienes ytelse.

BAM er en tysk føderal overordnet myndighet under Forbundsdepartementet for økonomi og klimabeskyttelse. Den har ansvar for sikkerhetsspørsmål knyttet til tekniske materialer og prosesser, særlig innen transport av farlig gods. BAM utgir tekniske retningslinjer som BAM-GGR 001, godkjenner prøvingsinstitusjoner og overvåker deres virksomhet innenfor rammen av lovgivningen om farlig gods. De utfører ikke selv tester, men sikrer at tester utføres i henhold til lovkravene av godkjente testlaboratorier. I tillegg spiller de en sentral rolle i godkjenningen og sertifiseringen av emballasje for transport av farlig gods, og regnes både nasjonalt og internasjonalt som en anerkjent instans for sikkerhetsrelaterte spørsmål.

BAM-GGR 024 er en teknisk retningslinje fra det tyske instituttet for materialforskning og -prøving (BAM) som spesielt omhandler testing og vurdering av flyttbare storemballasjer for litiumbatterier. Den kommer særlig til anvendelse når batterier skal transporteres som er skadet, defekte, kritiske eller ikke klassifiserte, og dermed ikke er fullstendig dekket av de internasjonale regelverkene for farlig gods, som ADR.

Direktivet fastsetter konkrete krav til konstruksjon, materialegenskaper og sikkerhetsmessige egenskaper for emballasjen. Dette omfatter blant annet fall-, stabel- og løftepressetester. I tillegg definerer det dokumentasjonskrav og krav til testrapporter.

BAM-GGR 024 fungerer dermed som et supplerende grunnlag for risikovurdering og for å sikre at emballasjeløsninger for litiumbatterier er egnet for transport, og brukes av LogBATT GmbH som teststandard for slike emballasjer for farlig gods.

Et batteripass er et dokument eller en merking som inneholder informasjon om et batteri. Dette kan omfatte opplysninger om batteritype, kjemiske bestanddeler, resirkuleringsmuligheter og annen relevant informasjon. Batteripasset har til formål å skape åpenhet om batteriets livssyklus og legge til rette for miljøvennlig avfallshåndtering.

«Batterilagring» er det generelle begrepet for alle former for oppladbare lagringssystemer som effektivt lagrer elektrisk energi og gjør den tilgjengelig igjen ved behov. Batterilagring brukes både i private hjem og i nærings- og industrimiljøer – uavhengig av hvilken energikilde som benyttes, for eksempel solenergi, nettstrøm eller vindkraft.

Typeprøvingen er en sentral del av godkjenningen av emballasje for transport av farlig gods. Den gjennomføres for å sikre at emballasjen oppfyller lovkravene – særlig i henhold til ADR, RID, IMDG og IATA. Her blir et konkret eksemplar av emballasjen (typemodellen) utsatt for ulike tester, blant annet fall- og stabeltrykkprøver samt løfteprøver. De sistnevnte tjener til å påvise at emballasjen kan løftes sikkert med en gaffeltruck eller et transportkjøretøy når den er fullastet.  Bare hvis typegodkjenningen bestås, får emballasjen en UN-godkjenning, som kan gjenkjennes ved UN-merkingen. Denne prøven kan kun pålegges av myndighetene eller BAM og er en forutsetning for kommersiell bruk av emballasje innen farlig gods.

BEV står for Battery Electric Vehicle. Dette begrepet brukes om helelektriske kjøretøy som henter energien sin fra et batteri.

I LogBATT SafetyBATTboxene L og XL brukes våre LogCOVER som brannbeskyttelsesdeksler. LogCOVER brukes til å øke sikkerheten ved batteribrann og er tilgjengelig i to forskjellige størrelser.
LogCOVER L [LxBxH]: 1600 x 1200 x 25 mm
LogCOVER XL [LxBxH]: 3000 x 2000 x 25 mm

I henhold til ADR P911 og LP906 må emballasje for kritiske defekte batterier gjennomgå en tilleggsprøving. Denne prøvingen består av en realistisk brannprøve. Her må et litium-ion-batteri gjennomgå en fullstendig termisk reaksjon i en kasse. Brannprøven avgjør blant annet hvilke batterier som kan transporteres i den aktuelle kassen.
LogBATT GmbH har myndighetsgodkjenning til å gjennomføre brannprøver på egen hånd basert på våre prosedyrebeskrivelser og å vurdere resultatene selvstendig.

Kravene for bestått er:

• Overflatetemperatur <100 °C
• Ingen splinter utenfor forsendelsen
• Ingen åpen ild utenfor forsendelsen
• Røykgasshåndtering (evt.)
• Bygningsmessig intakthet

Kritiske råvarer er råvarer som er uunnværlige for produksjonen av høyteknologiske produkter og nøkkelteknologier, men som samtidig har stor økonomisk og strategisk betydning. Når det gjelder batterier, kan visse materialer som litium, kobolt eller sjeldne jordarter regnes som kritiske råvarer.

End-of-Life Management omfatter hele prosessen som finner sted når produkter eller materialer har nådd slutten av sin levetid. Når det gjelder batterier, omfatter dette innsamling, gjenvinning, opparbeiding og sikker avhending av batterier for å minimere miljøpåvirkningen og gjenvinne verdifulle råvarer.

Et energilagringsanlegg er et teknisk system for midlertidig lagring av alle typer energi. Dette kan for eksempel være elektrisk, termisk eller mekanisk energi. I energibransjen brukes slike lagringsanlegg målrettet for å sikre både forsyningssikkerheten og stabiliteten i strømnettet på lang sikt.

Fall- og stabelbelastningstester er viktige testmetoder i forbindelse med typegodkjenning av emballasje for farlig gods. Falltesten simulerer at emballasjen faller ned fra en foreskrevet høyde for å teste motstandsdyktigheten mot mekaniske belastninger. Ved stabelbelastningstesten simuleres belastningen fra andre emballasjer som stables oppå hverandre under transport eller lagring.

I tillegg gjennomføres det også en løftepressetest for visse emballasjeløsninger, slik som de som brukes til litiumbatterier. Denne testen kontrollerer om emballasjen, når den er fullastet, kan løftes sikkert med en gaffeltruck eller et industritruck uten at det oppstår deformasjoner eller strukturelle skader.

Alle de nevnte testmetodene har til formål å påvise at emballasjen sikrer farlig gods selv under realistiske transportforhold. De er lovpålagte og gjennomføres i henhold til fastsatte standarder – for eksempel av akkrediterte testlaboratorier under tilsyn av de kompetente myndighetene.

Denne klassen omfatter stoffer og gjenstander som kan forårsake en eksplosjon. Dette kan være faste, flytende, geléaktige eller pulverformige stoffer som utløser en voldsom reaksjon.

Dette omfatter gasser og gassblandinger bestående av ett eller flere stoffer. De kan være brannfarlige, giftige, brannfremmende, etsende eller kvelende, og merkes derfor med forskjellige bokstaver. Eksempler er butan, propan og nitrogen.

Farlig gods i klasse 3 omfatter brannfarlige stoffer og gjenstander som utgjør en risiko når de når en viss kjernetemperatur eller et bestemt trykknivå. Vanlige eksempler er bensin, etanol og aceton.

Denne klassen omfatter faste stoffer som kan antennes ved friksjon, støt, brann eller andre antenningskilder. De kan under visse omstendigheter forårsake farlige reaksjoner. Eksempler på antennelige faste stoffer er magnesium, aluminiumspulver, fosfor og visse metallpulver.

Farlig gods i klasse 5 omfatter stoffer med brannfremmende virkning, som aceton eller etylalkohol. De kan avgi eller fremme oksygen og dermed bidra til forbrenningen av andre stoffer. Oksiderende stoffer kan fremme antennelse og forårsake alvorlige branner. Organiske peroksider er på sin side ustabile forbindelser som kan være lettantennelige og eksplosive. Eksempler er hydrogenperoksid, ammoniumnitrat og kaliumpermanganat.

Disse stoffene i klasse 6 kan være helseskadelige eller dødelige ved innånding, svelging eller ved kontakt med hud eller øyne. Det skilles mellom giftige stoffer, som kan forårsake akutte eller kroniske helseskader, og smittsomme stoffer, som potensielt kan forårsake infeksjoner. 

Fareklasse 7 omfatter stoffer som avgir ioniserende stråling som utgjør en helsefare for mennesker og miljøet. Radioaktive stoffer kan avgi ulike typer stråling, som alfa-, beta- og gammastråling. De finnes vanligvis i kjernekraftverk, medisinske anvendelser og forskningsinstitusjoner.

I denne kategorien finnes etsende stoffer. Ved kontakt kan de ødelegge eller etse levende vev og materialer og forårsake alvorlige skader på hud og øyne. I noen tilfeller kan de til og med være livsfarlige. Eksempler er svovelsyre, natronlute, saltsyre og etsende rengjøringsmidler.

Fareklasse 9 omfatter ulike farlige stoffer og gjenstander, som for eksempel litiumbatterier, som kan utgjøre en fare ved transport av farlig gods. Her samles alle stoffer som ikke kan plasseres i noen av de åtte andre underklassene. Som følge av denne klassifiseringen må emballasje som brukes til transport av litiumbatterier være merket i henhold til ADR-kravene.

Gule batterier er litium-ion-batterier som transporteres i henhold til spesialbestemmelse 376. Dette omfatter batterier som er skadet eller defekte. I tillegg til batterier som har lekket eller har ytre skader, omfatter dette også batterier som ikke kan diagnostiseres før transport. For gule batterier må emballasjeinstruksjonene P908 og LP904 følges.

Grønne batterier er nye litium-ion-batterier eller batterier som omfattes av spesialbestemmelse 377. Dette omfatter litium-ion- og litiummetallbatterier som transporteres for å bli avhendet eller resirkulert. De kan være pakket sammen med eller uten andre batterier. Emballering av grønne batterier må skje i henhold til emballeringsinstruksjon P909, underavsnitt 4.1.4.1.

International Air Transport Association (IATA) er en sammenslutning av flyselskaper som blant annet utvikler bindende standarder for transport og håndtering av luftfrakt. Den globale luftfrakttrafikken gjennomføres i stor grad i henhold til IATA-retningslinjer. IATA-standardene omhandler først og fremst standardisering av fraktdokumenter, bruk av forkortelser og harmonisering av håndteringsprosesser.

IMDG-koden er en internasjonal konvensjon som fastsetter regler for farlig gods i sjøfarten. Den inneholder retningslinjer for emballering, merking og transport av farlig gods til sjøs.

Lagerbeholdere er beskyttelsesutstyr spesielt utviklet for lagerområder. Med hensyn til utforming og funksjonelle egenskaper er de i større grad tilpasset stasjonær bruk med maksimal sikkerhet, og skiller seg dermed fra transportbeholdere. Moderne lagerbeholdere, for eksempel fra vårt LogBATT-sortiment, kjennetegnes av en modulær konstruksjon som kan suppleres med skillevegger eller gitterrister.

Våre produkter omfatter oppbevaringsbeholdere for batterier, celler og moduler, som i tillegg til oppbevaring også kan brukes som evakuerings- og oppbevaringsbeholdere. De rustfrie beholderne kan enkelt betjenes av én person og krever ikke slokkevann, da brann og prosjektiler i en nødsituasjon forblir inne i boksen. De stabelbare boksene blir dermed ideelle havari-beholdere. Det er ikke nødvendig å samle opp slokkevann i henhold til forskriften om oppsamling av slokkevann, da det ikke oppstår slikt vann. Videre har alle våre havari- og karantenebeholdere blitt testet med suksess i en reell brannprøve med opptil 232 kWh. Beholderne er rustfrie, værbestandige og kan uten problemer brukes utendørs. Et effektivt gasshåndteringssystem i tråd med våre transportbokser klarer å filtrere bort den største andelen av gassene på en adekvat måte.

LFP-batterier (litium-jernfosfat) inneholder ingen kritiske råvarer som kobolt og nikkel. De har bedre termisk stabilitet og lengre levetid. Typiske bruksområder er stasjonære energilagringssystemer, elektriske busser og i stadig større grad også elektriske personbiler, der sikkerhet og lang levetid står i fokus. LFP-batterier blir stadig viktigere på grunn av sine spesifikke fordeler.

Litiumbatterier er ikke-oppladbare batterier med en enkel cellekjemi: Den kjemiske reaksjonen foregår bare i én retning og avsluttes når batteriet er fullstendig utladet. Siden det ikke er planlagt noen ladingssyklus, er konstruksjonen av disse batteriene teknisk mindre kompleks – for eksempel uten beskyttelseskretser eller temperaturstyring. Litiumbatterier brukes hovedsakelig i enheter med lavt energiforbruk og lang driftstid. I motsetning til litium-ion-batterier er de ikke egnet for kontinuerlig drift.

Litium-ion-batterier er oppladbare energilagringsenheter som hovedsakelig brukes innen elektromobilitet, underholdningselektronikk og stasjonære energisystemer. De er basert på en reversibel cellekjemi: Under lading og utlading beveger litiumioner seg mellom anoden og katoden, noe som gjør det mulig å bruke dem gjentatte ganger. Litium-ion-batterier kjennetegnes av høy energitetthet, lang levetid og høy effektivitet. I motsetning til litiumbatterier er de spesielt utviklet for anvendelser med høyt energibehov og syklisk ladeatferd.

Det kreves avfallsbevis når avfallsprodusenter avhender farlig avfall. Avfallsbevisene bekrefter at de planlagte avhendingsmetodene er tillatte. Først etter at avfallsbeviset er godkjent av myndighetene i avhendingsstedet, kan avfallet avhendes på denne måten, det vil si til det avhendingsstedet som er angitt i beviset. Hvert bevis har et unikt nummer som gjelder i hele Tyskland.

Det finnes i utgangspunktet to typer avfallsbevis: Avfallsprodusenter med mindre avfallsmengder på under 20 tonn per år per avfallskode, per år og per adresse, kan henvende seg til en transportør som har et samleavfallsbevis og dermed allerede har avklart den tillatte avfallsveien. For produsenten er det da tilstrekkelig med en overtakelsesseddel utstedt av transportøren (= samleavfallshåndterer) som dokumentasjon. Ved avfallsmengder på over 20 tonn farlig avfall per avfallskode, per år og per adresse er det derimot obligatorisk med et individuelt avfallsbevis som avfallsprodusenten må søke om. Avfallsprodusenten må dessuten – i motsetning til ved samleavfallsbeviset – delta i den elektroniske avfallsbevisprosessen (eANV). 

NMC-batterier (nikkel-mangan-kobolt) tilhører familien av litium-ion-batterier og utmerker seg ved sin høye energitetthet. Denne egenskapen gjør dem spesielt attraktive for bruksområder der det kreves maksimal rekkevidde på begrenset plass. Første generasjons elektriske kjøretøy benytter ofte denne teknologien, i likhet med kraftige stasjonære energilagringssystemer.

I henhold til meldingsprosedyren må avfallet kontrolleres på forhånd før avfallstransporten påbegynnes, og for hver enkelt avfallstransport. Eksportøren må søke om tillatelse til den planlagte transporten av avfall ved å sende inn et notifikasjonsskjema, et ledsagerskjema og andre nødvendige dokumenter til den kompetente myndigheten i hjemlandet. Grenseoverskridende avfallstransport er kun tillatt dersom de kompetente myndighetene på avsendelsesstedet (eksportlandet) og på bestemmelsesstedet (importlandet) på forhånd har gitt skriftlig samtykke. Myndighetene med ansvar for transitt (transittland) må i det minste ha gitt sitt stilltiende samtykke. Samtykkene fra alle myndigheter må foreligge samlet og er gyldige i ett år. For gjenvinningsanlegg med forhåndsgodkjenning kan denne fristen forlenges til opptil tre år.

P911 og LP906 er spesielle bestemmelser for transport av litium-ion-batterier i henhold til ADR 2019. P911 beskriver kravene for «worst-case»-scenariet for å sikre skadede batterier. LP906 fastsetter derimot høye standarder for batteritransport, særlig for litium-ion-batterier med kritiske feil.

Et solcellebatteri er et strømlager som er spesielt utviklet for effektiv mellomlagring av solenergi fra et solcelleanlegg. Det sørger på en pålitelig måte for at den selvproduserte strømmen også kan brukes utenfor de solrike timene. Dette er spesielt nyttig for husholdninger der det kun forbrukes relativt lite strøm på dagtid.

RID er et regelverk for internasjonal jernbanetransport av farlig gods. I likhet med ADR regulerer RID transport av farlig gods på jernbane og inneholder spesifikke sikkerhetsbestemmelser.

Tilbaketakingsplikten gjelder produsentenes lovfestede forpliktelse til å ta tilbake visse produkter når de ikke lenger er i bruk. Produsentene har ansvaret for innsamling og avhending av batteriene for å minimere miljøpåvirkningen og sikre at de blir avhendet på riktig måte.

Sekundære råvarer er materialer som gjenvinnes fra brukte produkter eller avfall. Når det gjelder batterier, betyr dette gjenvinning av materialer fra gamle eller uttjente batterier for å bruke dem til produksjon av nye batterier eller andre produkter. Gjenvinning av sekundære råvarer fra batterier bidrar til å spare på ressursene og fremme en sirkulær økonomi.

Noen eksempler på sekundære råvarer som kan utvinnes gjennom denne prosessen, er:

• Litium: Litium er en viktig bestanddel i mange batterier, særlig i litium-ion-batterier. Gjennom gjenvinning av batterier kan litiumforbindelser utvinnes og gjenbrukes i batteriproduksjonen.
• Kobolt: Kobolt brukes i enkelte batterityper, særlig i litium-ion-batterier. Gjennom gjenvinning kan koboltforbindelser utvinnes fra gamle batterier for å redusere behovet for nyutvunnet kobolt.
• Nikkel: Nikkel er et annet metall som finnes i ulike batterityper, blant annet nikkel-kadmiumbatterier og nikkel-metallhydridbatterier. Gjenvinning gjør det mulig å utvinne nikkelholdige forbindelser.
• Kobber: Kobber brukes ofte som ledermateriale i batterier til elektriske kjøretøy og andre batterityper. Gjenvinning av batterier bidrar til å utvinne kobber for gjenbruk.
• Aluminium: Aluminium brukes som anodemateriale i enkelte batterityper. Gjenvinning av batterier gjør det mulig å utvinne aluminiumforbindelser.
• Grafitt: Grafitt brukes ofte i anodene til litium-ion-batterier. Gjennom resirkulering kan grafittforbindelser fra gamle batterier utvinnes og gjenbrukes.

Et solcellebatteri lagrer overskuddsenergien som produseres av et solcelleanlegg. Det gjør det mulig å bruke den egenproduserte solenergien på et senere tidspunkt, for eksempel ved dårlig vær eller etter solnedgang, når anlegget produserer mindre solenergi enn det som trengs.

Begrepet «lagringsbatteri» brukes synonymt med «batterilagring» og beskriver et system som lagrer elektrisk energi og gjør den tilgjengelig igjen ved behov. Typiske bruksområder er applikasjoner der lagret strøm skal brukes målrettet – for eksempel for å optimalisere egetforbruket eller for å dekke belastningstopper.

Et strømlager er spesielt utviklet for pålitelig lagring av elektrisk energi. I motsetning til det mer generelle begrepet «energilager» er fokuset i denne varianten utelukkende rettet mot effektiv lagring av strøm. Strømlagre brukes blant annet i kombinasjon med fornybar energi for å gjøre produsert strøm tilgjengelig med tidsforsinkelse og på en fleksibel måte.

Man snakker om termisk spredning eller batteribrann når overopphetingen fra celler sprer seg til nærliggende celler og det oppstår en slags kjedereaksjon. I denne prosessen frigjøres store mengder energi samtidig. Dette er en av de største sikkerhetsrisikoene ved litium-ion-batterier.  Termisk spredning av batterier er et viktig aspekt, spesielt for elektriske kjøretøy. Batteribranner utgjør en betydelig fare for mennesker og miljø.

Transportbeholdere fra LogBATT er brannsikrings- og sikkerhetsprodukter som gjør det mulig å transportere farlig gods i FN-klasse 9, for eksempel skadede eller kritisk defekte litium-ion-batterier, på en pålitelig måte. Beholderne, som er testet i reelle brannforsøk, skiller seg fra lagringsbeholdere ved å være spesielt robuste og spesielt tilpasset transport med lastebiler, varebiler, anleggskjøretøy og andre kjøretøytyper. 

Alle myndighetsgodkjente beholdere i vårt sortiment er QSP-sertifiserte og krever ingen ekstra innpakning. De rustfrie beholderne er egnet for utendørs bruk og vedlikeholdsfrie. De er produsert i ulike formater i henhold til de nyeste kravene for farlig gods, og batterier fra elsykler og elscootere, anleggsmaskiner, hjemmeelektronikk og andre elektriske artikler finner også sin sikre plass i en tilpasset transportbeholder.

En overvåkningsavtale inngås mellom en emballasjeprodusent og et utpekt organ – for eksempel BAM eller et godkjent prøvingsorgan. Avtalen regulerer den kontinuerlige overvåkningen av serieproduksjonen av emballasje for farlig gods som har fått UN-godkjenning. Målet er å sikre at hver enkelt produsert emballasje samsvarer med den testede og godkjente modellen.

Overvåkingen skjer i form av regelmessige revisjoner, inspeksjoner og stikkprøver. En slik avtale er en forutsetning for at emballasjen kan merkes med UN-merking på permanent basis og brukes til transport av farlig gods. Som en del av denne overvåkingen gjennomføres også en QSP-sertifisering (Quality Surveillance Program). Denne bekrefter at produsentens kvalitetssikringssystem oppfyller kravene til overvåkingen. Overvåkingsavtalen er dermed en sentral komponent for å sikre kvalitet, sikkerhet og lovmessig samsvar innen transport av farlig gods.

UN 38.3-testen er en internasjonalt foreskrevet testmetode for sikkerhetsvurdering av litiumceller og -batterier. Den inngår i FNs anbefalinger for transport av farlig gods og sikrer at litiumbatterier tåler de påkjenningene som kan oppstå under transport – uavhengig av transportmiddel.

Før første transport må alle batterityper og celletyper bestå en rekke standardiserte tester, blant annet:

• Høydesimulering (lavt lufttrykk)
• Temperaturendring
• Vibrasjon
• Sjokk
• ekstern kortslutning
• Slag eller klemskade
• Overbelastning
• tvungen utladning
  

Formålet med UN 38.3-testen er å utelukke risikoer som brann, eksplosjon eller lekkasjer på forhånd. Kun litiumceller og -batterier som består denne testen, kan transporteres i henhold til de internasjonale forskriftene for farlig gods. At testen er gjennomført med vellykket resultat, må dokumenteres gjennom en testrapport som skal fremlegges for myndigheter, logistikkpartnere eller kunder på forespørsel.

UN 3480 er det offisielle farlig gods-nummeret for litium-ion-batterier som transporteres eller lagres separat – det vil si verken innebygd i en enhet eller pakket sammen med en enhet. Dette nummeret brukes til entydig identifisering av et farlig stoff eller en farlig gjenstand i internasjonale regelverk som ADR, IMDG og IATA.

Litium-ion-batterier under UN 3480 regnes som særlig risikofylte, særlig med tanke på kortslutning, brannfare eller termisk rase. Av denne grunn er de underlagt strenge forskrifter når det gjelder ladetilstand, emballasje, merking og testkrav – blant annet UN 38.3-testen. Både transport og lagring av disse batteriene er kun tillatt under overholdelse av spesifikke farlig gods-forskrifter.

Dette UN-nummeret gjelder litium-ion-batterier som enten er innebygd i en enhet eller transporteres sammen med en enhet i en emballasje. Sammenlignet med UN 3480 gjelder det noe mindre strenge krav, da enheten fungerer som en ekstra beskyttelse. Likevel må også her spesielle krav oppfylles, særlig innen luftfart: Dette inkluderer godkjente emballasjer, tydelig merking og dokumentasjon på transportsikkerhet. UN 3481 er særlig relevant for produsenter og forhandlere av elektroniske enheter med innebygde batterier.

UN 3090 er det offisielle farlig gods-nummeret for litiummetallbatterier som transporteres eller lagres separat – altså uten utstyr. Disse batteriene inneholder metallisk litium og skiller seg dermed vesentlig fra litiumionbatterier. På grunn av litiums høye reaktivitet gjelder det særlig strenge sikkerhetskrav for UN 3090. Dette inkluderer forskrifter om ladetilstand, emballasje, merking samt overholdelse av UN 38.3-testen. Lagring og transport er kun tillatt i henhold til gjeldende farlig gods-forskrifter som ADR, IMDG eller IATA.

UN 3091 gjelder transport av litiummetallbatterier som enten er integrert i utstyret eller transporteres sammen med utstyret i samme emballasje. Litiummetallbatterier skiller seg fra litiumionbatterier både kjemisk og sikkerhetsmessig, og er mer følsomme for ytre påvirkninger. Transport under dette UN-nummeret er derfor underlagt egne regler, for eksempel med hensyn til mengde, emballasjetype og sikkerhetsbevis. UN 3091 brukes ofte i enheter med lavt energibehov, for eksempel i medisinsk utstyr eller måleinstrumenter.

UN 3551 er det offisielle farlig gods-nummeret for natriumbatterier som er skadet eller defekte. Disse batteriene inneholder metallisk natrium eller natriumforbindelser som er svært reaktive og kan reagere voldsomt ved kontakt med vann. Som skadede eller defekte batterier utgjør de i tillegg en økt risiko for kortslutning, lekkasjer eller termiske reaksjoner. Transport under UN 3551 er underlagt strenge krav til emballasje, merking og dokumentasjon. Transport er kun tillatt i godkjent emballasje og i samsvar med internasjonale forskrifter som ADR eller IMDG.

UN 3552 er det offisielle farlig gods-nummeret for kritiske natriumbatterier. Denne klassifiseringen gjelder batterier der det foreligger en økt risiko for farlig oppførsel – for eksempel i form av brann, lekkasje eller eksplosjon – på grunn av skader, funksjonsfeil eller uklare tilstander. Dette omfatter batterier med termiske eller mekaniske skader, der det ikke entydig kan fastslås at de er i en sikker tilstand.Merkingen med UN 3552 tjener til entydig identifikasjon i henhold til internasjonale farlig gods-regelverk som ADR eller IMDG, og gjelder både ved transport, lagring og interne sikkerhetstiltak. For UN 3552 gjelder særlig høye krav til emballasje, håndtering og dokumentasjon. Håndtering av slike batterier er kun tillatt under strenge sikkerhetsmessige forutsetninger.

VdS-veiledning 3103 inneholder anbefalinger for så sikker lagring av litium-ion-batterier som mulig. Veiledningen finner du her.
Foreløpig (per oktober 2025) finnes det ingen lovbestemmelser i Tyskland for lagring av litium-ion-batterier. I motsetning til lagring er transport på vei lovregulert gjennom ADR.